Om å bruke våre medfødte gaver

Å bruke sine medfødte evner til å lære bort både i klasserommet og ellers i livet. Det er utgangspunktet for denne lørdagsbetraktningen til pastor Terje Berg. (Illustrasjon: Kawa Ahmed)

Å bruke sine medfødte evner til å lære bort både i klasserommet og ellers i livet. Det er utgangspunktet for denne lørdagsbetraktningen til pastor Terje Berg. (Illustrasjon: Kawa Ahmed)

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

SpaltistHan var høyt utdannet, hadde bachelorgrad og mastergrad og arbeidet også med en doktorgrad. Han elsket fagene han fordypet seg i: Filosofi, antikkens historie og engelsk litteratur. Dessuten lærte han seg gresk og latin. Han var meget begavet – gutten fra den lutfattige bondefamilien i Missouri.

Vi snakker fortsatt om William Stoner, den unge mannen jeg skrev om forrige lørdag, som ble gift med tause Edith. De skulle egentlig vært lykkelige, men hjemmet ble fylt med store spenninger. Jeg viser igjen til den vakre, følelsesladde romanen «Stoner» av John Williams. Den ligger for tiden langt framme hos byens bokhandlere og er spekket av spenning, kriser, håp, psykologi og psykiatri.

Denne kunnskapsrike og begavede mannen hadde problemer i klasserommet. Som lærer og pedagog syntes han at han manglet noe vesentlig: «Han hørte sin egen monotone stemme lese opp av materialet han hadde forberedt, men det var ingen entusiasme i opplesingen».

Når jeg leser denne rørende historien tenker jeg: Hvem har gitt oss evner og personlige egenskaper? Hvem har gitt oss naturgaver og nådegaver?

Når jeg leser denne rørende historien tenker jeg: Hvem har gitt oss evner og personlige egenskaper? Hvem har gitt oss naturgaver og nådegaver? Fra mitt kristelige utkikkstårn er svaret enkelt: Det er Gud! Mennesket – i motsetning til all annen skapning – er skapt i Guds bilde. Så står skrevet. Gud ga oss av sine egenskaper: Evne til å tenke, til å tale, til å kommunisere, skape, formidle. Han ga evne til å uttrykke oss muntlig og skriftlig. Han ga oss ti tall som vi kunne regne og beregne med. Han ga oss tolv toner som vi kunne lage vakre melodier og musikk av. Han ga oss farger, så noen kunne lage den vakreste kunst.

Terje Berg, pastor i pinsebevegelsen.

Terje Berg, pastor i pinsebevegelsen.

Gud har utrustet oss med sine evner og gaver, og jeg vil oppmuntre alle til å bruke dem. Det gjelder både i det samfunnet som vi alle er en del av, men det gjelder i like stor grad i kirken, i menighetene – der hvor vi har en oppgave, en tjeneste. Bibelen oppmuntrer oss: «Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått».

Det er naturlig at vi gjør som Williams og føler på vår egen utilstrekkelighet, men på utilstrekkelighetens holdeplass er det ikke meningen vi skal parkere resten av livet! Gud vil ha oss videre. Det er viktig at vi bruker og utvikler de gavene Gud har gitt oss. La meg sammenligne med for eksempel fotballklubben. Barn begynner tidlig å spille ball. Noen ser talentet, de utvikler seg, blir oppmuntret og heiet på. Slik skal det også være i kirken. Det er ingen grunn til at dine evner og gaver skal stues inn på loftsrommet og tørke bort.

Hva jeg vil med dette? Oppmuntre og inspirere deg!

Stoner var heldig: Han hadde en far som så talentet og var villig til å hjelpe ham inn på universitetet. Han hadde en lærer – Archer Sloane – som fattet så stor interesse for ham, at han ga ham gode råd og hjalp ham å planlegge framtiden. Stoner ble etter hvert hjelpelærer ved universitetet, men han syntes ikke selv at han var noen god lærer. Det var et gap mellom det han følte for faget og det han formidlet i klasserommet. Han syntes han sviktet når han foreleste for studentene: «Det som var mest levende, visnet når han satte ord på det, og det som rørte ham mest, kjølnet når det ble uttalt». Hei sann! Her mangler det inspirasjon og gnist. En lærer skal jo nettopp formidle til inspirasjon og etterfølgelse.

Da Edith en tid oppholdt seg hjemme hos sine foreldre og William pleiet det gode forholdet til deres lille, vakre datter, Grace, «begynte han å forstå at han kunne bli en god lærer».

Det skjedde nærmest en eksplosiv forandring: Nå opplevde han av og til at han var så inni emnet at han glemte utilstrekkeligheten, glemte seg selv og studentene foran seg. Da kunne han stotre litt, gestikulere og gå utenom forelesningsnotatene han hadde foran seg. Den kjærligheten han egentlig hadde til faget hadde han gjemt bort – han var tørr og inspirasjonsløs, men nå! Hvilken forandring! Nå oppdaget han hvem han var! Nye studenter fylte forelesningssalen. Ryktene begynte å gå. I den nye utgaven av seg selv, begynte han «først prøvende, deretter modig, og til sist med stolthet», skriver Williams.

Det er viktig at vi bruker og utvikler de gavene Gud har gitt oss

Nå nikket studentene til ham i korridorene. Han snakket med større selvtillit og kjente et varmt alvor ta form. Til tross for motstand hjemmefra, var han fylt av mot etter sin nye framgang som lærer. Situasjonen var snudd: Innføringskursene hans var fulltegnet, han måtte avvise studenter som ville følge hans forelesninger. Han ble veileder og ble av flere studenter spurt om han kunne sitte i doktorgradskomiteene deres!

Hva jeg vil med dette? Oppmuntre og inspirere deg! Alle kan vi oppleve at en ny gnist tenner frimodigheten til å slippe oss løs og fungere i de gaver Gud har gitt oss. Det gjelder i samfunnet, i idretten – og det gjelder i kirken, i Guds rike. Kanskje ville enda flere flokke seg om oss og fylle kirkerommet med Guds ord, med salmesang, bønner og takk.

God og velsignet helg!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags