Gå til sidens hovedinnhold

Peer - 150 år og fortsatt populær

Artikkelen er over 4 år gammel

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

– Vet du hva det er å leve?

Dette spørsmålet stiller eventyreren og storskryteren Peer Gynt til beduinhøvdingens datter Anitra, mens han jager på sin hvite hest gjennom ørkenen. Anitra har han foran seg på sadelknappen: – Vet du hva det er å leve? – Lær meg det! sier Anitra. Peer mener det er å gå tørrskodd gjennom livet, være den man er. Ja, han sier egentlig at det er å «sveve tørrskodd nedad tidens elv»! Men hvem går tørrskodd gjennom livet? Vi plumper vel uti, noen hver? Peer sier videre: «Gammel kjerring mister tenner, gammel knark får visne hender, - hver og en får vissen sjel».

Peer Gynt er blitt 150 år, men Ibsens geniale mesterverk er fremdeles populært. Denne sommeren spiller Nils Ole Oftebro og sønnen Jakob hovedrollen i oppsetningen ved Gålåvatnet. 22.000 publikummere har sikret seg plass!

Det er mye vi ikke begriper vedrørende livets gåte, livets mysterium

Terje Berg

 

Tiden vil etter hvert sette sitt preg på oss, mener Peer. Vi er jo underlagt forgjengelighetens lov, og den forvandler oss dramatisk på noen år. Vi kommer ut av mors liv bare en snau alen lang, med silkehud og et usannsynlig potensial av evner. Som en blomst reiser seg fra jorden etter å ha sprengt seg ut av frøets lille hylster, gjør det lille barnet oppsiktsvekkende framskritt.

Men det er riktig som Peer skildrer - alt er forgjengelig. Hans utleggelse av dette stemmer overens med Guds ord, som vakkert og poetisk taler om livets vei. Vi blir oppfordret til å tenke på vår skaper i vår ungdoms dager, «før de onde dagene kommer, og det lir mot de år da du må si: Jeg har ingen glede av dem».

Men det er riktig som Peer skildrer - alt er forgjengelig

Terje Berg

 

Visner sjelen, Peer? Det spørs hva du legger i begrepet sjelen. Dersom sjelen defineres som vårt psykiske liv, kan den visne – vårt sjelsliv med tanker, vilje og følelser. Så det er nok ikke bare hendene som visner. Jeg betraktet en dag en hundreårings hender. Visst var de visne - vakre og visne! De lange bleke fingrene på de senete og beinete hendene vitnet om et strevsomt liv med lange arbeidsdager og mange tunge løft. Sjelen var også delvis visnet, idet hukommelsen var blitt borte, ordene få, viljens kraft var svekket og følelsesapparatet reagerte ikke som for femti år siden: Tankelivets detaljerte landskap var i ferd med å bli hyllet inn i alderdommens tåkeheim. Det er som Peer postulerer før Anitra dukker opp: «Jeg merker at år for år, min sans for tiden og stedet forgår». Men vi mennesker er mer enn kropp og sjel. Vi har også en ånd - Bibelen taler derfor om «ånd, sjel og legeme». Det åndelige er evigheten i oss, det som aldri skal dø. I en begravelse nylig, siterte jeg følgende bibelvers: «Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den».

 

«Vet du hva det er å leve?» La meg dreie Peers spørsmål inn mot Bibelen, som Peers opphavsmann, Henrik Ibsen, stadig leste. De fleste av oss kjenner livet på godt og vondt. Livet er som været, det veksler mellom storm og stille, mellom lys og mørke.

Det er mye vi ikke begriper vedrørende livets gåte, livets mysterium. Jeg kan ikke tro at noe har oppstått av seg selv, men legger hele min tro og fornuft i trosartikkelen: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper». Ingenting av det jeg har i mitt hus er blitt til av seg selv, verken hus eller møbler. Alle ting vitner om at noen står bak. Det kan gis mange svar på Peers spørsmål om det å leve. Apostelen Paulus sier det slik: «For for meg er livet Kristus og døden en vinning» (Fil.1). Dette stemmer overens med Peers vitnesbyrd at «en står seg nok best på å leve som kristen». Den kristne troen er ikke først for de tørrskodde, men for dem som har plumpet ut i det.

Jeg vil la Anders Vassbotns gripende salme fra 1893 gi svar på Peers spørsmål. Da organisten spiller forspillet til denne vakre melodien fra 1923, av Per Stenberg, stemmes mitt hjerte til takk og bønn:

«Å leva, det er å elska det beste di sjel fekk nå: å leva, det er i arbeid mot rikare mål å trå. Å leva, det er i livet å finna det største verd; å leva, det er å vinna til sanning i all si ferd. Å leva, det er å leggja all urett og lygn i grav; å leva, det er som havet å spegla Guds himmel av».

I denne salmen møtes jord og himmel. Den vedrører livet på en sterk og praktisk måte. Den taler om kjærlighet, som er det største av alt. Den taler om flid og arbeid, om å holde seg i sannheten og begrave løgnen. Den taler om himmelen.

Velsignet helg!

Kommentarer til denne saken