– Jeg glemmer aldri den unge jenta. Hun var 14 år, tvangsgift og hadde satt fyr på seg selv

HJEMME: Zazie Meszaros (34) har nylig kommet hjem fra sitt tredje oppdrag for Leger uten grenser. Nå skal hun ta en liten pause, reise på ferie og kanskje starte med videreutdanning.

HJEMME: Zazie Meszaros (34) har nylig kommet hjem fra sitt tredje oppdrag for Leger uten grenser. Nå skal hun ta en liten pause, reise på ferie og kanskje starte med videreutdanning. Foto:

Helt siden hun var liten har Zazie Meszaros (34) kjent på en trang til å reise ut. Til å oppleve verden og smake på livet. Men at det skulle bli som sykepleier for Leger uten grenser, hadde hun ikke sett for seg.

DEL

Kanskje er det medfødt. Kanskje ligger det i blodet til jenta med de mørke krøllene helt fra den dagen hun blir født, 8. mai 1984. Kanskje kommer det innenfra. Den lysten hun kjenner til å reise ut i verden og se, smake, føle på alt som omgir henne.

For Zazie Nazzarena Scaglia Meszaros skal i hvert fall utlandet, krig, konflikt og sykdom spille en stor rolle. Men også glede, mestringsfølelse og håp. Hun skal redde liv i krevende omgivelser, men også oppleve døden på nært hold. Hun skal gjøre en forskjell.

La oss starte helt ved begynnelsen. Zazie blir født i Sarpsborg av norsk mor og italiensk far i 1984, som den første av totalt fire søsken. Den lille familien på tre er egentlig bosatt i en liten landsby i Sveits, men Zazies mor vil gjerne føde i norske omgivelser og kommer hjem til Sarpsborg når fødselen nærmer seg. Like etterpå kommer også Zazies far.

– Mamma ville gjerne føde i trygge, norske omgivelser, i tillegg til at hun gjerne ville ha sin egen mor i nærheten den første tiden, sier Zazie i dag.

Da hun var bare én måned gammel, dro den lille familien på tre tilbake til Sveits. Her skal Zazie bo og vokse opp de neste ni årene, sammen med mamma, pappa og lillebror Milan.

– Vi bodde i en bitte liten landsby som heter Fresens. Der drev jeg og gjeta kuer og lekte rundt i bondegården i oppveksten. I tillegg snakker de jo fransk i Sveits, så jeg var jo så heldig at jeg fikk fransken gratis. Det har kommet godt med senere i livet, sier 34-åringen med de mørke krøllene.

MÅLRETTET: Zazie Meszaros (34) jobbet hardt for å komme inn i Leger uten grenser. Første gang hun hørte om organisasjonen, fikk hun stjerner i øynene.

MÅLRETTET: Zazie Meszaros (34) jobbet hardt for å komme inn i Leger uten grenser. Første gang hun hørte om organisasjonen, fikk hun stjerner i øynene. Foto:

Flyttet til Sarpsborg

Ni år gammel setter Zazie, lillebror og mamma kursen mot Sarpsborg. Det skal føre til et lite kultursjokk for den ellers så skoleflinke jenta.

– Mamma hadde lært meg ganske mye norsk og jeg hadde vært her i Sarpsborg på sommeren for å besøke besteforeldre og tanter og onkler, så jeg kunne jo noe. Men da jeg begynte på skolen var det likevel et lite sjokk. Det var veldig mange ord jeg ikke kunne, så jeg fikk ekstraundervisning etter skoletid. Jeg føler at ting ble tilrettelagt for at jeg skulle lære meg norsk, men jeg ble uansett mindre skoleglad enn da jeg bodde i Sveits. Heldigvis gikk det over etter hvert, sier hun.

Zazie gikk barneskole- og ungdomsskoleårene på Steinerskolen på Rolvsøy. Der ble også grunnlaget lagt for kunstinteressen hun har utviklet sterkere senere i livet.

– Både broren min og jeg har nok fått den kunstneriske siden av foreldrene våre, men den ble helt klar forsterket av årene på Steinerskolen. De la mye vekt på å videreutvikle de tingene vi var naturlig tiltrukket av. Jeg likte godt å male, så da skulle jeg få lov til det. Det samme gjaldt for dem med andre interesser, forteller hun og tilføyer:

– Jeg synes det var en veldig god skole på de fleste områder, og i tillegg fikk jeg faktisk alle vaksinene mine der. Jeg vet det har vært mye snakk om at Steinerskolen ikke vil vaksinere folk, men de fikk i hvert fall meg vaksinert. Der var det ingen nåde, ler hun.

Fikk to halvsøsken

Da moren, broren og Zazie flyttet til Norge da hun var ni år, ble faren boende igjen i Sveits. Tre år senere kom den første av to halvsøsken til verden, før nummer to meldte sin ankomst to år etter det igjen.

– Jeg var jo ganske stor da jeg fikk de to yngste søsknene mine, så det var utrolig gøy. Plutselig hadde vi to bitte små babyer i familien som jeg har fått se vokse opp. De er oppvokst på Kanariøyene og Sveits, så vi er en litt nomadisk familie, ler hun.

JOBBET PÅ KALNES: Før hun begynte i Leger uten grenser, og like etter åpningen i 2015, jobbet Zazie på Sykehuset Østfold Kalnes.

JOBBET PÅ KALNES: Før hun begynte i Leger uten grenser, og like etter åpningen i 2015, jobbet Zazie på Sykehuset Østfold Kalnes. Foto:

Men det å ha faren i et annet land, har heller ikke bare vært enkelt for 34-åringen. Hun så ham sjelden oftere enn én til to ganger i året, og hver gang var det som å begynne helt på nytt.

– Det ble mye reising for broren min og meg da pappa fremdeles bodde i Sveits. Vi pleide å reise på sommeren da det var skolefri, og ble der i to måneder. Stort sett trivdes jeg veldig godt, og vi forbandt jo Sveits med bare gøy og sommer og moro, men det var også litt rart å bli kjent med pappa på nytt hvert år, sier hun og lar ordene henge litt i luften.

– Det blir jo tøft, og kanskje særlig i tenåringsperioden.

I tillegg til oppveksten i to land, har Zazie også en stor familie i Italia. Dem har hun vært og besøkt flere ganger.

– Plutselig har man en skikkelig katolsk, bloditaliensk familie som dyrker vin i hagen og faren sitter der med pengebunken og deler ut til resten av familien. Det er litt sånn man ser på film, ler hun og tilføyer:

– Italienerne er ganske stereotype. De holder seg liksom til de stereotypene som er satt, synes jeg.

– Men hvordan identifiserer du deg midt oppi dette?

– I dag identifiserer jeg meg nok mest som norsk, men jeg hadde en periode hvor jeg var litt forvirra. Men det er for så vidt greit det også, jeg har ikke noe behov for å tilhøre eller være en spesiell nasjonalitet. Jeg liker best å være flytende. Jeg har nok en del temperament, men samtidig vet jeg selv at jeg ikke er like varm, høylytt og lidenskapelig som mine italienske slektninger, så jeg tror nok både arv og miljø spiller en viktig rolle her.

Vill Oslo-periode

Etter videregåendeårene på St. Olav i Sarpsborg, ble Oslo neste stopp for Zazie. Hun slet lenge med å finne ut av hva hun ville jobbe med, og var i flere år en del av skatemiljøet i Oslo. Samtidig jobbet hun på barer, restauranter og kafeer for å kunne betale husleia.

– Det var en ganske vill periode i livet mitt. Jeg festet masse og levde livet. Og det er jo faktisk helt utrolig at vi har den luksusen her i landet, forteller hun.

Etter hvert, og etter utallige turer til biblioteket hvor Zazie satt i timevis og leste fagbøker, falt valget til slutt på sykepleie. Sarpsborg-jenta hadde alltid vært interessert i anatomi og psykologi, etikk og medmenneskelighet.

HJERTELIG GJENSYN: Da SA skulle ta bilder av Zazie på Sykehuset Østfold Kalnes, møtte hun en av sine tidligere kollegaer, Judith Marie Dahl (75). Det ble et veldig hjertelig gjensyn.

HJERTELIG GJENSYN: Da SA skulle ta bilder av Zazie på Sykehuset Østfold Kalnes, møtte hun en av sine tidligere kollegaer, Judith Marie Dahl (75). Det ble et veldig hjertelig gjensyn. Foto:

HJERTELIG GJENSYN: Da SA skulle ta bilder av Zazie på Sykehuset Østfold Kalnes, møtte hun en av sine tidligere kollegaer, Judith Marie Dahl (75). Det ble et veldig hjertelig gjensyn.

HJERTELIG GJENSYN: Da SA skulle ta bilder av Zazie på Sykehuset Østfold Kalnes, møtte hun en av sine tidligere kollegaer, Judith Marie Dahl (75). Det ble et veldig hjertelig gjensyn. Foto:

Hun startet først på studiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, men valgte etter hvert å slutte og heller begynne studiene ved Diakonova. Høgskolen i Oslo var ikke helt for henne, men den knappe tiden hun fikk der, skulle likevel vise seg å få stor innvirkning på resten av 34-åringens liv.

– Det kom en lege fra Leger uten grenser til høgskolen og fortalte om jobben og hva de driver med. Siden den dagen var jeg solgt. Jeg hadde stjerner i øynene da jeg gikk ut fra den timen, og visste fra det øyeblikket nøyaktig hva jeg ville drive med. Derfor forsøkte jeg også å tilpasse det jeg drev med på Diakonova til en jobb som sykepleier for Leger uten grenser, forklarer hun.

Hun var ferdig utdannet da hun var 27 år, og begynte som sykepleier ved Ahus. Da Kalnes åpnet i 2015 startet hun like etter åpningen. Samtidig begynte søknadsprosessen til Leger uten grenser.

– Jeg ville være så forberedt som overhodet mulig, så jeg tok alle grep jeg tenkte kunne være nyttig for å få jobben. Blant annet reiste jeg en måned til Nepal og jobbet på en økologisk gård der. Det var en liten familie som bodde der med to barn, men det var mammaen som gjorde all jobben. Hun jobbet ræva av seg mens mannen stort sett satt i skyggen og drakk te, så min jobb var hovedsakelig å hjelpe denne dama. Da hjalp jeg til med å hente inn mat og ordne med grønnsakene til middagen, samt en del bæring, forteller hun og tilføyer:

– Det var ganske spennende å hjelpe til i den måneden jeg var der, men for kvinnen var det nok tøft å leve hele livet sånn. For meg var det et lurt valg, for jeg ville gjerne vise dem som mottok søknaden min at jeg tør å reise og at jeg også tåler kulturforskjeller godt.

Dramatisk førsteoppdrag

Noen måneder etter søknaden var levert inn og Zazie hadde vært på intervjudag hos Leger uten grenser, fikk hun beskjed om at jobben var hennes. Da fulgte et treukers kurs i Barcelona, før hun reiste på sitt første oppdrag i januar 2017. Den sentralafrikanske republikk var første stoppested, men hun rakk ikke engang å fullføre det første oppdraget før situasjonen ble kritisk.

– Det at vi kommer dit med penger og lønninger til de lokale sykepleierne, gjør at disse sykepleierne, i tillegg til oss, blir utsatt. Det fører til at det hvert andre eller tredje år kommer militsgrupper og raner oss og tar ressursene våre, og det var dette som skjedde på mitt første oppdrag, forteller hun alvorlig.

– Hvordan opplevde du det?

– Jeg ble selvfølgelig redd. Vi ble vekket midt på natten av sjefen som hamret på dørene våre, og ble forklart at det var menn med kalasjnikover i basen. De var i ferd med å rane oss og sjefen ba oss vente i ro til de var ferdige med å ta det de ville ha. Heldigvis tok de ikke våre personlige eiendeler eller truet oss direkte.

Ranet skjedde da Zazie kun var fire måneder inn i oppdraget, og førte til at hun måtte evakuere fra stedet. Da ble hun, og resten av teamet, fløyet til hovedstaden Bangui, hvor de levde i limbo i flere uker.

– Der ble jeg litt smågæren, for jeg var isolert i et hus uten en jobb å gå til, og hele situasjonen var uklar. Til slutt endte det opp med at jeg demisjonerte fra oppdraget, fordi jeg også hadde pådratt meg en sykdom vi ikke kunne finne ut av hva var, forteller hun.

GRUPPEBILDE: Her er Zazie (helt til høyre) sammen med legene fra Den sentralafrikanske republikk og sykepleieren fra Canada.

GRUPPEBILDE: Her er Zazie (helt til høyre) sammen med legene fra Den sentralafrikanske republikk og sykepleieren fra Canada. Foto:

Alvorlig sykdom

Etter en lang flytur hjem, hadde Zazie blitt dårligere. Fra Gardermoen bar det rett til Ahus sykehus.

– Det hadde nettopp vært et ebolautbrudd i nærheten av der jeg oppholdt meg i Afrika, så jeg hadde det i bakhodet på flyturen hjem. Jeg ville smitteisoleres på Ahus, men det endte opp med at jeg ble sendt hjem fra sykehuset uten fullført utredning. Da valgte jeg heller å isolere meg selv da jeg kom hjem, etter råd fra gamle MSF-leger.

To dager senere fikk hun beskjed om at det ikke var ebola, men shigella hun var smittet av, og at hun burde vært isolert.

– Det er en veldig smittsom sykdom, men den går over av seg selv hvis man har godt immunforsvar, ikke er gammel eller under fem år, så da jeg fikk diagnosen var jeg allerede på bedringens vei.

Tre måneder etter hjemkomst fra Den sentralafrikanske republikk, bar det igjen ut på oppdrag. Denne gang til Kongo.

– Det var enklere å komme til Kongo, for da hadde jeg allerede vært ute på et oppdrag tidligere og visste mer om hva jeg kom til. Da jeg kom dit hadde vi ganske høy barnedødelighet, men ved å lage et lite barneintensivrom og sette de beste sykepleierne der de mest syke barna var, fikk vi denne drastisk ned. Da jeg begynte var barnedødeligheten på 10–13 prosent, men mot slutten av oppdraget var den nede i én prosent, sier hun og smiler.

Men årsaken til at barna døde, var ofte tragisk. Andre holdninger og en nedslitt medmenneskelighet blant de lokale etter flere år med tragedier og krig, gjorde at mange av barna som egentlig kunne vært reddet forholdsvis enkelt, døde.

– Det hendte at vi hadde problemer med de lokale sykepleierne som var på vakt. Noen av dem forsvant innimellom fra sykehuset om natten, så hvis barna ble alvorlig syke da, var det ikke noe helsepersonell der til å slå alarm eller begynne med oppvæsking eller oksygen. Det er også en av grunnene til at vi blir sendt ut på oppdrag, for å passe på jobb-kulturen og holdninger blant de nasjonalt ansatte.

Glemmer aldri 14-åring

Men det var ikke bare elendighet i Kongo. Før hun reiste hjem etter seks måneder på oppdrag, rakk hun også å hjelpe til under det verste kolerautbruddet Kongo hadde sett på over 20 år. En annen natt døde fire pasienter etter en voldsom skuddveksling rett på utsiden av sykehuset.

– Men vi fikk også reddet en del liv takket være de nasjonalt ansatte. Det er det som gjør det verdt det, smiler hun.

STOR DAG: Denne dagen fikk Zazie og Leger uten grenser åpnet en bru som gjorde at de fikk tilgang til «fangeleiren» i Irak. Det førte til at gravide kvinner med komplikasjoner og traumer fra vold og voldtekt kunne komme og få behandling hos dem.

STOR DAG: Denne dagen fikk Zazie og Leger uten grenser åpnet en bru som gjorde at de fikk tilgang til «fangeleiren» i Irak. Det førte til at gravide kvinner med komplikasjoner og traumer fra vold og voldtekt kunne komme og få behandling hos dem. Foto:

Når SA møter henne, har Zazie nylig kommet hjem fra tredje og foreløpig siste oppdrag i Irak. Der bodde og jobbet hun i den utbombede og tidligere IS-byen Al Qayarrah.

– Det er mange utdannede sykepleiere og leger i Irak, blant dem også dyktige kvinnelige leger og sykepleiere som virkelig er flotte mennesker. Befolkningen vet også bedre hva de ønsker av behandling enn på de andre stedene jeg har vært. Det kan være bra, for de tør å stå på kravene sine, men det kan også være veldig dumt, for de skjønner ikke alltid hva som er det beste for dem selv. Det er for eksempel et veldig stort privat misbruk av antibiotika der. De tenker ikke over resistens, og tror at antibiotika kan behandle det meste, men sånn er det jo ikke.

– Nå har du vært ute på totalt tre oppdrag, er det noe som sitter sterkere i enn annet?

– Jeg glemmer aldri den unge jenta. Hun var 14 år gammel, tvangsgift og kom inn fordi hun hadde satt fyr på seg selv. Da jeg kom til akuttmottaket sto hun midt på gulvet, med brannskader fra topp til tå, med klærne av og mye av huden liggende på gulvet. Hun sto på gulvet mens sykepleierne vasket henne. Jenta var fullt bevisst, men sto og kjeftet og skrek for hun var sint på moren og mannen sin. Hun var så sint, så sint, så det er en opplevelse som virkelig har gjort inntrykk på meg.

– Når blir neste oppdrag?

– Det vet jeg ikke. Det kan hende jeg tar en lengre pause nå. Jeg skal i hvert fall på ferie og surfe litt, og kanskje også videreutdanne meg litt, og så får vi se etter det, smiler hun.

Artikkeltags