Våte snøfnugg pisker hardt mot bilvinduet idet drosjen svinger ut fra Visby lufthavn i april 2016. Sjåføren manøvrerer bilen taust i retning Visby sentrum. Landskapet som omgir oss er flatt. Trærne bukker mot øst. Fra bilens høyttalere strømmer musikk, før en alvorlig mannsrøst overtar. Forholdene ved et nyopprettet asylmottak får kritikk. Flyktningkrisen har også nådd Gotland.

GOTLAND

  • Svensk øy i Østersjøen.
  • Tidligere selvstendig, men har også ligget under Danmark.
  • Sveriges største øy.
  • Har i overkant av 57.000 innbyggere.
  • Hadde sin storhetstid i hansatiden, da Visby var en viktig handelsby, men gotlendingene reiste mye i handel også før den tid, blant annet østover til Russland og arabiske land.
  • Sveriges største sølvskatt fra vikingtiden ble funnet på Gotland.
  • Visby, øyas største by, står på Unescos verdensarvliste.

Knappe 1.000 år tidligere stiger en annen flyktning i land på Gotland. På stedet som senere har fått navnet S:t Olofsholm, et stykke nordøst for Visby, står Norges evige konge. Olav Haraldsson har flyktet fra Knut den store og dratt østover. Både Snorres «Heimskringla» og Gotlands egen «Gutesagaen» forteller at Olav Haraldsson var på Gotland ikke lenge før han døde på Stiklestad. Man vet ikke sikkert om Olav den hellige besøkte Gotland på vei til Novgorod i Russland eller på vei tilbake derfra, men de fleste ser ut til å enes om at Olav var her en eller flere ganger i denne perioden. Han skal også ha besøkt Gotland allerede da han reiste i viking som 12-åring.

Se video fra S:t Olofsholm:

S:t Olofsholm

 

Solens stråler bryter gjennom skylaget og treffer Dan Carlsson, der han står på S:t Olofsholm øst på Gotland en aprildag i 2016. Han er omgitt av lave murer. Her lå en stor pilegrimskirke, bygget til Olav den helliges ære etter at han ble kanonisert. Carlsson er dosent i kulturgeografi, jobber i arkeologivirksomheten Arendus og ledet utgravningene på S:t Olofsholm i 2013 og 2014. Nå går han utålmodig og venter på svar fra Universitetet i Uppsala. For på S:t Olofsholm åpenbarte det seg en aldri så liten krimgåte under utgravningene.

– Vi ante ikke hva vi kom til å finne her da vi startet utgravningene, men funnene er meget interessante, forteller Carlsson.

Han og kollegene fant nemlig flere graver. Én inneholdt en eldre kvinne, en annen et spedbarn. Dessuten fant de flere menn i 20-30-årsaldren som bar spor av å ha vært i strid. Disse var alle begravet etter kristen skikk.

Og hva fant vi i denne graven? Jo, et skjelett av en mann som har fått skallen ødelagt av et øksehogg!

Dan Carlsson, leder for utgravningene på S:t Olofsholm

– Vår hypotese er at disse mennene er utlendinger. Hvorfor skulle de ellers ha blitt begravet her, og ikke ved sin lokale sognekirke? undrer Carlsson.

Nå avventer han en isotopundersøkelse av skjelettene. Denne vil kunne avdekke hvor de begravde personene var oppvokst. Carlsson mener at den eldre kvinnen og mennene er fra Olav den helliges tid, mens spedbarnet er av yngre dato.

– Vi fant også en mynt på stedet. Den er eldre enn de gotlandske myntene (de eldste gotlandske myntene er fra rundt 1140, journ.anm.), og

den ser ut til å være norsk. Vi har derfor en hypotese om at flere av mennene er norske. Kanskje var de Olav den helliges menn, sier Carlsson og viser oss en av gravene. Her er ikke hypotesen at det lå en nordmann, men en islending.

– Snorre skriver at Olav Haraldsson møtte en gammel islandsk fiende, Jokul, her på Gotland og at han ville drepe ham. Jokul skal ha blitt holdt fast for å hogges hodet av med øks, men kastet på hodet, slik at han ikke ble halshogd. I stedet fikk han sitt banesår ved at han fikk et øksehogg på siden av skallen, beretter Carlsson entusiastisk.

– Og hva fant vi i denne graven? Jo, et skjelett av en mann som har fått skallen ødelagt av et øksehogg!

At Olav Haraldsson skal ha tvangskristnet Gotland er bare tull

Åke Sjögren, pensjonert historielektor

Krimgåten er nå godt kjent i det historiske miljøet på Gotland og det er langt flere enn Dan Carlsson som går og venter på svaret fra universitetet. En av dem som undres er selv æresdoktor ved universitetet i Uppsala. Åke G. Sjöberg. Den pensjonerte historielektoren er dessuten

en av kun fem mottakere av Visby stifts S:t Olofsmedalj, som ble innstiftet i 2010 for å hedre lekmenn som har gjort en særdeles god innsats for kirken på Gotland.

Vi møter den kunnskapsrike 84-åringen på museet i Visby, sammen med Lars Bäckmann, kommunikasjonsmedarbeider i Visby stift

De to kan fortelle at selv om Olav den hellige ikke ligger så langt framme i den jevne gotlendings bevissthet i dag, er helgenkongen absolutt til stede på øya.

– For eksempel finnes det en helgenfigur av St. Olav i stort sett alle kirkene våre. Jomfru Maria henger mot nord, Olav mot sør, forklarer Bäckmann.

St. Olav er Gotlands skytshelgen. Men hvordan ble han det?

– Da Olav ble utnevnt til helgen og olavsdyrkingen begynte på 1100-tallet, tenkte nok gotlendingene at her måtte de hive seg på. Olav hadde jo sterk tilknytning til Gotland, forklarer Sjöberg.

– Og som helgen var Olav svært populær blant gotlendingene. Han er bøndenes og de sjøfarendes helgen – og bønder og sjøfarende er nettopp hva gotlendingene var, så de følte nok en sterk tilknytning til ham, tilføyer Bäckmann.

Som helgen var Olav svært populær blant gotlendingene

Lars Bäckmann, kommunikasjonsrådgiver i Visby stift

 

Vi prater oss gjennom Visbys brosteinsbelagte gater, mot Sjöbergs bokkledde leilighet. Han vil vise oss sin S:t Olofsmedalj og la oss lese i både «Gutesagaen» og en annen skrift som omtaler Olav den hellige på Gotland: «Chronica Guthilandorum», forfattet av Hans Nielsön Strelow på 1600-tallet.

Mens Olavs inntog på Gotland i «Gutesagaen» nevnes i et kort avsnitt, der det ikke står noe om voldsbruk eller tvangskristning av øyas befolkning, beskrives et stort slag mellom Olav den hellige og gotlandske hedninger i den nyere boken.

– Men at Olav Haraldsson skal ha tvangskristnet Gotland er bare tull. Kristningen av gotlendingene var en prosess som gikk over lang tid. En del gotlendinger var allerede kristne i 1030, sier Sjöberg.

At kristendommen ikke alltid ble innført på mildeste vis, stemmer nok likevel. Tegn på at man ikke ønsket besøk av kirkens menn finnes fremdeles på enkelte gårder rundt omkring på Gotland.

– På mange gårder reiste man et spesielt ringkors av tre på tunet. Dette varslet om at her var man allerede kristne. Disse står fremdeles på noen gårder, forklarer Bäckmann.

Korsene ble også brukt til å holde andakt ved.

Legenden sier at Olav Haraldsson lente seg mot steinen og ba til Gud

Dan Carlsson, leder for utgravningene på S:t Olofsholm

 

Det omtalte slaget mellom Olavs menn og hedningene, under ledelse av bondehøvdingen Dacker, skal ha stått på Laikarhajd, en slette ved Lärbro. Dan Carlsson tar oss med til det historiske stedet.

På et informasjonsskilt slås det fast at det sto et viktig slag her da «Olav den hellige med våpenmakt kristnet gotlendingene».

OLAV DEN HELLIGE PÅ GOTLAND I DAG

  • Gaten S:t Olofsgränd i gamlebyen i Visby.
  • S:t Olofs kyrka, en kirkeruin i den botaniske hagen i Visby.
  • S:t Olofsholm og olavskirken der.
  • Pilegrimsleden Sankt Olafsleden.
  • Det psykiatriske sykehuset S:t Olof.
  • S:t Olofsmedalj, en medalje som deles ut av Svenska Kyrkan ved Visby stift (bispedømme), til lekmenn som har gjort en ekstraordinær innsats for kirken på Gotland.

Dan Carlsson smiler skeptisk til denne opplysningen, men viser oss gjerne en spesiell stein på sletten.

– Som du ser, er det flere groper i steinen, såkalte skålgroper. Det finnes flere teorier om hvordan disse har oppstått, men legenden sier at Olav Haraldsson lente seg mot steinen og ba til Gud, forteller Carlsson.

Det skjedde etter at han med frykt så bondehærens overlegne størrelse. Vikingkongens bønnekraft skal ha vært så kraftig at albuene og knærne hans etterlot seg groper i steinen.

Til Laikarhajd kommer man med bil, eller ved å følge pilegrimsleden som bærer St. Olavs navn. Sankt Olofsleden er ikke så veldig godt kjent blant gotlendingene, men ifølge Sofia Engström ved Turistbyrån i Visby, er vandringer en økende trend blant turister, og å gå pilegrimsleden er populært blant disse. Leden, som er merket med et pilegrimsmerke designet av Johanna Figur Waddington, går fra S:t Olofsholm til Solberga kloster i Visby. Pilegrimsmerket ble laget på oppdrag fra Riksantikvaren i Norge og er også i bruk langs flere pilegrimsleder i Norge.

Det er slett ikke tilfeldig at leden ender ved Solberga kloster. Nonnene her skulle nemlig få inntekter fra pilegrimskirken på S:t Olofsholm.

– Den originale kirken er svært stor, noe som tyder på at den skulle romme mange mennesker. Den ble etter all sannsynlighet bygget på anvisning fra biskopen, ikke av de lokale bøndene, for de hadde jo sine egne kirker knyttet til sognet, forklarer Dan Carlsson.

Og kirker er det nok av på Gotland. Faktisk rundt hundre – på en øy med under 60.000 innbyggere. De fleste er gotiske og av betydelig størrelse.

– Dette sier noe om hvor stor rikdom som fantes på Gotland i middelalderen. Det ble bygd imponerende kirker i sogn som kanskje talte bare 50 mennesker, poengterer Carlsson.

Kirken på S:t Olofsholm, der kun en liten del står igjen i dag, var altså større enn de fleste. Bøndene i omegn skulle vedlikeholde den, men nonnene

skulle få inntektene av offergavene. Mye tyder imidlertid på at pilegrimene ble færre enn ventet. Inntektene uteble og kirken ble stående og forfalle. Den skal også ha blitt plyndret av sjørøvere, som det etter svartedaudens herjinger var mange av på og rundt Gotland. Etter hvert begynte folk å forsyne seg av steinene den var bygget av, blant annet for å utvinne kalk og for å reise andre bygninger.

Inne i Visbys botaniske hage står en annen kirke bygget til St. Olavs ære. Det er bare april, men rundt oss kan vi både se og dufte at våren er kommet lengre på Gotland enn i Sarpsborg. Lars Bäckmann rusler rundt en eføykledd ruin i et hjørne av parken.

– Jeg giftet meg faktisk her ved ruinen av S:t Olofs kyrka for 13 år siden. Året etter kjøpte vi et hus med utsikt ned hit. Det solgte vi i fjor, forteller kommunikasjonsmedarbeideren i Visby stift og kikker opp mot toppen av ruinen.

Også her ser man at gotlendingene har hentet ferdighogd stein for å bruke til andre byggverk.

Visbys gamleby er full av ruiner og gamle kirker. Mange av dem mer imponerende enn S:t Olofs kyrka. Men denne har altså en spesiell plass i mange gotlandske ektepars hjerter, da den er en populær plass for vigselsseremonier.

Ikke langt unna, i Visbys katolske kirke, tar Sven-Erik Pernler imot oss. Han er i ferd med å forberede messen som holdes hver hverdag klokken 18. Pernler er emeritus i den katolske forsamlingen i Visby og dosent i middelalderhistorie. Han besitter mye kunnskap om Olav den hellige.

Pernler har skrevet flere tekster om Olav den helliges forbindelse med Gotland og har blant annet ledet to pilegrimsferder til Nidaros. På 80-tallet var han en av foreleserne under et stort møte med deltakere fra flere land om Olav den hellige i Visby.

– Olav den hellige har en plass i vår menighet og vi feirer blant annet S:t Olofsdagen den 29. juli, men han er ikke veldig sentral for oss, forklarer Pernler.

I salmebøkene på benkeradene rundt oss finner vi likevel et bevis på at St. Olav fremdeles er til stede på Gotland. Salme nummer 136 i «Cecilia – katolsk gudstjänstbok heter «Helge kung Olof» og er skrevet av Sven-Erik Pernler selv. Både i Visby og andre katolske menigheter i Sverige fylles kirkerommet jevnlig av disse ordene:

«Helge kung Olof, bed för oss

att Gud må sitt folk förskona,

att Kristi liv och hans bittra död

må skänka oss livets krona»