Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For mange år siden leste jeg en vakker historie i Aftenposten. Det var fra et sykehus i Australia hvor en mor hadde født et barn som ble erklært død like etter fødselen. Sykehuspersonalet lot moren få ha den livløse nyfødte hos seg en liten stund slik at hun kunne få tatt avskjed. Moren strøk den nakne lille kroppen så forsiktig og ømt hun kunne, og greide ikke å gi slipp. Det varte og varte og sykehuspersonalet greide ikke å få se til å ta barnet fra henne. Hun hadde så mye kjærlighet å dele med den lille at det ikke tok slutt.
Plutselig hører man et hikst, - og det er barnet som igjen puster. Den lille babyen var ikke død, men levde fortsatt. Man kan fundere mye på hva som hadde skjedd og sannsynligvis hadde barnet vært i live likevel, selv om de medisinsk sakkyndige trodde noe annet, - men det som er helt sikkert, er at uten morens håp, kjærlighet, liv og varme, så hadde dette fått et annet utkomme. Ha med den historien i tankene nå i følgende.
Refleksjoner i en koronatid
For andre år på rad begrenser pandemien vår påskefeiring. Det handler ikke bare om dem som har hytter kan reise dit eller ei, men alle er vi underlagt begrensninger på et eller annet vis. Selv har jeg et barnebarn på 9 år som opplever at hun ikke får lov til å feire bursdagen sin i år heller, og hun er en som elsker å ha bursdagsselskap.
Mange har det tungt. Folk som bor alene, eldre og uføre, barn og ungdom har det kanskje aller tyngst, - med alle de sosiale begrensninger. Mange blir motløse og lei, og det kan man skjønne. Da blir det desto mer viktig å se fremover. Det er viktig å ha håp.
Jeg har med meg et minne fra en reportasje jeg så på nyhetene for et par år siden. Det var fra et utbombet område, - jeg tror kanskje det var i Damaskus, eller en annen ødelagt by i Syria. Midt i ruinene var det en mann som hadde åpnet butikk, og solgte vann og dagligvarer. For et pågangsmot! Hva var det som drev ham til å gjøre dette? Det må ha vært håpet om at ting langsomt skulle bli som normalt. Håpet var hans drivkraft, håp om at livet og hverdagen skulle komme tilbake også til dem.
Når påske feires i kristne kirker verden over, handler det også om at håpet vinner. Da Jesus ble hengt på et kors som en forbryter sammen med to andre forbrytere, så det ut som om alt håp var ute for dem som hadde flokket seg rundt ham. Det så ut som mobben som ropte korsfest ham, og bøddelen som hang ham på korset, hadde vunnet.
Gå ikke forbi påsken!
Den kristne tro er at Jesus viste seg sterkere enn de ødeleggende og nedbrytende kreftene og er den som bringer fram håpet på nytt. Det kristne håp er håpet om livet som vinner over døden, kjærligheten som er sterkere enn noen kraft slik som i historien med moren og barnet.
Konsekvensen av å dele det kristne håp er at det gir motivasjon, pågangsmot, og tro på at det nytter å kjempe for livet, for kjærligheten, for nestekjærligheten, for fellesskap, mot alt som bryter ned og ødelegger dette livet.
Vi er så heldige i vårt land at selv naturen er med på å understreke dette håpet. På denne tiden av året springer snøklokker, krokus, påskeliljer og andre fargesterke blomster opp av den døde vinterjorden og bringer bud og håp om vår, sommer og bedre tider. Påsken handler om det samme, om livet som springer fram, - om livskraften som er sterkere enn alt. Påske gir håp, - også i pandemiens tid. God påske!
I år kjører Kirkens Nødhjelp på med heldigital utgave av Fasteaksjonen
Håper å kunne gjennomføre vårens konfirmasjoner i Sarpsborg
Espen kunne pensjonert seg, i stedet blir han sjef for 20 prester