Glideflukt mot EU

IKKE STRID: Verken partileder Lars Sponheim (t.h.), nestleder Olaf Thommessen eller resten av deltakerne ønsket strid da Venstre hadde landsmøte i helga. 
(Foto: Marit Hommedal, Scanpix)

IKKE STRID: Verken partileder Lars Sponheim (t.h.), nestleder Olaf Thommessen eller resten av deltakerne ønsket strid da Venstre hadde landsmøte i helga. (Foto: Marit Hommedal, Scanpix)

Artikkelen er over 13 år gammel

Sponheim har aldri stått sterkere enn nå som Venstre-leder.

DEL

Til tross for Lars Sponheims uttalte irritasjon over nestleder Olaf Thommessen på forhånd, ble ikke Venstres landsmøte i helga preget av personstrid. Det skulle egentlig bare mangle på et møte hvor det ikke var personvalg. Landsmøtet var preget av en så sterk vilje til å skape entusiasme foran høsten kommunevalg, at det meste gikk meget pyntelig for seg i et parti som er vant med strider. Ikke engang et varsel om linjeskifte i den saken som har vært mest stridbar i partiet, EU-saken, skapte høy temperatur.

Glideflukten mot EU ble klart markert av lederen selv, Lars Sponheim. I sitt hjerte er han EU-tilhenger, men hodet vil ennå ikke helt følge med. Det kan imidlertid skje ved neste korsveg, i 2009. Da er det stortingsvalg, og partiet skal vedta nytt prinsipprogram.

Til tross for dette forhåndsvarslet om endring av standpunkt og til tross for småkjeftingen på Thommesen på forhånd, kunne Lars Sponheim etter møtet konstatere at han neppe tidligere har stått sterkere som leder. Det ble et godt landsmøte for hans del.

Både roen rundt EU-skiftet og Sponheims sterke posisjon er egentlig litt oppsiktsvekkende. Hadde Thommessen bestemt seg for å utfordre Sponheim ved ledervalget for tre år siden, kunne Sponheim tapt. Etter det har han imidlertid brakt partiet opp på et rekordnivå både ved valg og på meningsmålinger. Derfor er det vanskeligere å rokke ved ham nå.

Da Venstre ble splittet på landsmøtet på Røros i 1972, var det EU-spørsmålet som førte til det. Dagens Venstre ble dermed tuftet på EU-motstand. EU-tilhengerne samlet seg etterpå i Det Liberale Folkepartiet (DLF). Splittelsen førte imidlertid begge partiene over på sidelinja i mange år. Etter hvert ble DLF helt uten politisk betydning og i 1988 innlemmet i Venstre. Nå kan det altså se ut til at de som brøt ut, og som først tapte kampen, blir de endelige vinnerne.

Kommenter lederen

Artikkeltags