Gå til sidens hovedinnhold

Risiko i fredens navn

Artikkelen er over 11 år gammel

I dag inntar USAs president Barack Obama Oslo for å motta fredsprisen. Sjelden har et besøk, selv i fredsprissammenheng, fått så mye oppmerksomhet.

I kjent norsk stil sørger blant annet vi i mediene for å bringe begivenheten inn på så mange uviktige sidespor som mulig. Tilsynelatende synes en del at verdens mektigste mann ikke er

takknemlig og høflig nok siden han ikke stiller opp på kongelunsj, fredsutstilling og pressemøter.

Andre - både politikere og kommentatorer - er blitt tankelesere. De mener å vite at Obama egentlig mener han ikke har fortjent prisen, og at han helst ville sluppet å få den. Dessuten skaper den bare innenrikspolitiske problemer for ham.

Det siste er riktig, også fordi opposisjonen i hjemlandet hans utnytter muligheten til å skape problemer. Men det er noe annet enn å vite hva presidenten selv tenker.

Diskusjonen om hvorvidt han har fortjent prisen har fortsatt. Kritikerne, som mener han ikke har gjort nok til å fortjene prisen, har etter kunngjøringen hans om opptrapping av krigen i Afghanistan ikke blitt færre.

Nobelkomiteen har ikke først og fremst gitt ham prisen for det han har gjort. Mer dristig enn noen gang har den forsøkt å påvirke og forsterke en politisk utvikling i en retning som kan gi fred.

Prisen mer et uttrykk for håp om at han skal lykkes med omleggingen av amerikansk utenrikspolitikk enn tilfredshet med de konkrete resultatene han hittil har oppnådd.

Vi tror derfor komiteen selv vet at årets tildeling er større risikosport enn den tidligere har bedrevet. Den fortjener ros for å våge den risikoen i fredens navn.