Gå til sidens hovedinnhold

Sykepleiernes dag i sykepleiernes år

Artikkelen er over 1 år gammel

Sykepleierdagen 12. mai Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I år er det sykepleiernes og jordmødrenes år, og det har det jammen blitt!

Dette året har tydeliggjort hvor viktig gode og tilstrekkelige helsetjenester er. Sykepleierne har blitt løftet frem som en av landets viktigste og mest ettertraktede ressurser. Vi har vært, og er landets frontlinjekjempere for folkehelsa. Sykepleiermangelen har aldri vært tydeligere, og sykepleierens sentrale rolle i samfunnet har vært sterkt fremhevet i media. Norge har trengt sykepleiere som aldri før, og vi har stilt opp!

I evalueringen av Norges pandemiberedskap, som vil måtte komme, må man anerkjenne at sykepleiernes beredskapsevne og -vilje er sterk!

Her i Østfold kom aldri den fryktede pasientbølgen slik den var forespeilet, og i den siste tiden hvor regjeringen har lettet på smittevernrestriksjonene, tar vi og resten av Norge et velfortjent pust (i bakken). Men vi var forberedt.

Kommunehelsetjenesten rustet opp og omstilte seg. De tok imot en stor andel av de pasientene som var innlagt på sykehus, og gjorde det mulig for sykehusene å frigjøre plass til den antatte pasientbølgen som kunne komme. Sykehusene omstilte både avdelinger og personell for å kunne ta imot COVID-19-pasientene. Sykepleierne utviste stor fleksibilitet både i arbeidssted og tid. Mottak ble opprettet, avdelinger ble endret, og det ble gjort et massivt forberedelsesarbeid med de allerede innlagte pasientene, slik at de kunne skrives ut for å gjøre plass til nye pasienter.

Rusomsorgen handlet raskt og anerkjente de nye utfordringene i rusmiljøet, som sliter med kraftig økning i priser og manglende tilgjengelighet. Da har rusmiljøene måttet trekke innover til de allerede tette storbyene, og en utfordring meldte seg for denne sårbare gruppen. Folkehelseperspektivet ble en prioritet; en av sykepleierens nøkkelfunksjoner.

Psykiatrien fikk også nye utfordringer. Kommunen var nok en gang imponerende omstillingsdyktig, og lettet pasienttrykket på sykehuset. Samtidig fikk vi en oppblomstring av angstlidelser knyttet til COVID-19. Det var også utfordrende å kunne drive akuttpsykiatri som før, med mye tetthet og nærhet. Smitteforebygging ble viktig; en naturlig del av sykepleierens kunnskapsområde, og en utfordring over hele landet.

Vi har nå tatt et steg tilbake fra kriseberedskapen, og mye av Helse-Norge har tatt opp igjen det som ble nedprioritert; blant annet elektive inngrep og poliklinisk behandling. Mange spørsmål reiser seg. Noen arbeidsgivere har tatt i bruk arbeidsturnuser som var beregnet på krisetid, og som er både belastende og lite kompenserende for den ansatte. Det har vært tvistet om hvilken kompensasjon vi i det hele tatt skal ha, og mange stiller spørsmålstegn ved avtalene med både KS og Spekter.

Norge er et land gjort rik på olje, en naturressurs som vi vet ikke er utømmelig, og dersom den ikke forvaltes med klokskap går den tom. Det samme gjelder for sykepleiere! Det er en snodig tanke at i samme år som det er ropt varsko om at vi har for lite sykepleiere, så stevner Sykehuset Østfold fire sykepleiere for at de krevde sin rett om full stilling! Sykepleiere burde få fullbyrdet sin rett til å jobbe heltid. Sykepleiere må få muligheten til å utvikle seg faglig. Sykepleiere må ha medbestemmelse, og bli hørt på spørsmålet om arbeidstid; vår viktigste vernesko. Bygg opp om sykepleie og legg til rette for sykepleieren. Da får du gode helsetjenester! For det står ikke på oss, det har vi allerede bevist så langt i år!

I anledning 12. mai vil jeg derfor be om litt anstendighet og anerkjennelse for sykepleien. Det er tross alt vårt år og vår dag!

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.