Bodalstranda
Jeg sitter med den siste boken av Tore Stubberud, «Berikelsen», ved siden av meg. Jeg leste den med glede for et par måneder siden. Ja, den var rett og slett en berikelse. Det kan den sikkert være for mange andre også, men helt spesiell for meg fordi Tore og jeg på mange måter har levd et parallelliv. I barndommen vokste vi opp, han på Borgen og jeg på Ise, gikk på småskoler og dro til byen for videregående. Senere dro han til Frankrike og jeg til Tyskland og andre steder, men kom etter 10 år tilbake, mer eller mindre til vår hjemstavn. Men den grunnleggende likheten er at vi begge to har vokst opp ved Isesjøens bredder og blitt formet av dette. Og sjøen har fulgt oss videre. Vi elsker den begge to.
Jeg var ikke mer enn 3 år (tror jeg) da far tok meg med opp til den svimlende toppen, Bjørnås, på over 120 meter over havet for første gang etter fredsslutningen i 1945. Turene dit opp har blitt utrolig mange. I 7-8 års alderen var vi der ikke minst fordi det gikk frasagn om at det skulle ligge en gullskatt gjemt der oppe etter tyskerne, men vi fant den aldri - til tross for mange forsøk. Etter hvert skjønte vi jo at de måtte ha tatt den med seg da de forsvant.
Ordføreren og Bodalstranda
Fra Bjønnåstoppen, som vi kalte den, kunne vi skue seks kilometer sydover over det blanke vannet mot Sandbakken og det gigantiske raet som er det største, viktigste og det mest storslagne elementet i Østfolds topografi som istiden skapte for 8-10.000 år siden. Rundt denne sjøen var det Tore og jeg vokste opp, lære oss å svømme, gå på skøyter og ski, og ro, ro til fiskeskjær og vi fikk mange fisker der. Områdene rundt sjøen var jomfruelige og nærmest uberørte.
Tore kunne i boken sin berette at han ofte satt langs sjøens bredd og nøt det. Det gjorde jeg også. Tore og jeg rett og slett elsket og elsker Isesjøen. Det var også grunnen til at jeg for 30 år siden lovet min datter, Hilde, at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å overlate sjøen til henne og alle andre mer eller mindre uberørt, men min tid som politiker var over da utbyggingen der nede ble behandlet. Ekstra trist, fordi jeg også hadde vært formann i Klavestad- og Sandbakken Vel i mange år.
Kvikkleire forsinker innfartsparkering
Men nå må jeg, i likhet med Tore, hevde at de klimatiske forholdene i vårt land og det grufulle som skjedde i Gjerdrum ikke må forbigås i taushet. Det må også få konsekvenser for utbyggingen på Bodalstranda. Jeg skjønner at dette nødvendigvis vil føre til utsettelser og viderverdigheter av forskjellig slag, men alternativet er så mye, mye verre. Det Rette Parti mener derfor at vi må bidra til at vi må ha denne saken opp igjen på nytt politisk og få den bedre gjennomarbeidet og belyst. Hva om dette ender i en katastrofe?
En varslet katastrofe?
Planene for Bodalstranda - hvem tar ansvaret?
