Vi var så sikre på at da vi kom til 2021 ville hverdagen vår igjen være slik vi kjenner den, og at 1. mai-markeringen som alle årene vi har opplevd før 2020 være slik vi kjenner den. «1. mai 2020 kommer alltid til å stå i historiebøkene som en annerledes dag for arbeiderbevegelsen. Det året vi ikke fikk markert dagen slik vi er vant til. Det året vi ikke gikk i tog igjennom Sarpsborg sentrum med korps, faner, flagg og paroler. Det året vi ikke stod på torget og hørte på appellene og talene», det var starten på innlegget vi skrev til 1. mai i fjor.

Vi har snakket mye den siste tiden om at det kanskje var godt at vi ikke visste da vi stod her på denne tiden i fjor, at unntakssituasjonen skulle vare så lenge som den har vart. Det hadde nok føltes så altoppslukende tungt å vite at vi i så mange måneder skulle oppleve dager med hjemmekontor, hjemmeskole og ikke kunne være sammen slik vi er vant til. For vi har levd i håpet. Håpet om at bare litt til så vil det bli bedre. For barna våre, for permitterte og for mange andre har det kommet en del skuffelser på veien. For det har vært et tøft år.

2021 skriver seg også inn i historiebøkene som det året hvor vi enda en gang måtte markere 1. mai digitalt og hvor vi ikke kunne være sammen. Selv om denne dagen er en dag vi er veldig glade i, så er vi ydmyke på at dette kun er en av mange dager for alle de som er på jobb i førstelinje, for de som har hjemmeskole, for de som er permitterte og for de som føler seg ensomme i en hverdag hvor vi lever med restriksjoner og begrensninger.

Vi har klappet for alle som jobber i førstelinje igjennom året som har gått, men det er ingen som kan leve av applaus alene. En lønn å leve av, og hele faste stillinger er fortsatt en av våre viktigste saker.

Trygghet for arbeid og trygghet i arbeid er viktig for Arbeiderpartiet. I vårt nye program vedtatt av landsmøtet er arbeid den gjennomgående og viktigste saken.

Men dette er ikke nok. Vi må endre politisk kurs. Mange av de som vi har klappet for lever stressende urolige liv. Med flere arbeidsgivere. Stadig spørrende: Får jeg flere vakter denne uken? Vil jeg klare å betale regningene mine? Hvordan blir det med pensjonen når jeg blir eldre?

Vi står i en deltidskrise. En krise som rammer kvinner hardest - som påvirker likestillingen. Slik kan vi ikke ha det i Norge. Ufrivillig deltid er negativ for den ansatte, for brukeren, for kvaliteten i tjenesten. Og nå det siste året har vi sett hvordan jaget etter en hel stilling - en lønn å leve av - gjerne med flere arbeidsgivere, også er en smitterisiko. Arbeiderpartiet vil styrke retten til hel stilling. Vi vil bruke de midler vi kan for å sikre at de som ønsker å jobbe heltid får mulighet til det. Det må bli slutt på utlysning av små stillinger når det ikke er behov for det. Vi skal bruke den norske modellen til å bygge en heltidskultur.

Unntakstilstanden, restriksjoner og nedstengning har gjort det ekstra utfordrende for mange barn og unge. Fritidsaktiviteter har i flere, og lange perioder, vært lagt ned - det har vært perioder med hjemmeundervisning og det er sterke begrensninger på hvor mange man kan være sammen med. Dette gjør at mange barn og unge ikke får de viktige pusterommene i livet sitt hvor de kan være sosiale, tenke på noe annet enn det som skjer hjemme - eller dyrke interessene sine.

For mange har dette ført til økt ensomhet. Da er det ekstra viktig at vi som samfunn er der. Våre barn og unge er framtida vår - og vi må gi de verktøyene de trenger for å mestre livene sine på best mulig måte. Våre barn og unge trenger storsamfunnet - og de som trenger helsesykepleiere, psykologer, psykiatere, PPT eller andre ressurser trenger det nå og ikke om tre måneder eller om seks måneder. Derfor er det viktig at vi setter fokus på psykisk helse blant barn og unge, og at vi sammen jobber for et enda bedre tilbud.

Vi markerer dette årets 1. mai med et håp om at det vil bli bedre snart, og ikke minst med et håp om at vi fra høsten vil få en regjering som kan ta oss ut av denne unntakstilstanden på en trygg og stabil måte som sikrer arbeidsplasser og sikre at velferdsstaten er der for de som trenger det.

Vi trenger et nytt flertall! Nå er det arbeidsfolks tur!